Marathon du Mont Blanc 82 km; begeistring, skuffelse og mestring!

Siste helgen i juni dro vår løpedronning Benita til Alpene for å forflytte seg 82 kilometer og 6000 høydemeter med egen muskelkraft. En gedigen fysisk utfordring, men også en mental reise gjennom et stort spekter av følelser. La deg inspirere av hva som driver henne og hvordan hun tenker!

Startskuddet går – for en stemning!

Fredag 24. juni kl. 04.00 – midt på natten! Startskuddet går og ca 1000 løpere løper av gårde fra sentrum av Chamonix! Alle med hodelykt, og de fleste med lette staver i hendene – her skal det klatres oppover fjellsidene! 82 km og 6000 høydemeter venter i et fantastisk alpelandskap.

Det er i tillegg spådd årets varmeste og mest solrike dag så utsiktene for noen storslagne vyer er absolutt til stede! Det er mørkt, varmt (18 grader på 1000 m høyde) og det er en elektrisk stemning!

Vi løper gjennom gatene i Chamonix, gradvis mer og mer oppover og etterhvert inn på en grusvei og deretter inn på en smal fjellsti. Foran meg løper spretne ultraløpere oppover stien. På den ene siden kan man se konturene av Mont Blanc mot den mørke natthimmelen, på den andre siden ser man hodelyktene som en perlesnor oppover fjellsiden.

Det er så vakkert! Magisk stemning! Jeg får frysninger og tenker at det er jo akkurat dette som gjør at jeg driver med dette her! Jeg tar meg selv i å gå å smile oppover fjellet der vi går i rolig tempo.

Over tusen løpere på en smal fjellsti gjør at tempoet i starten er ganske lavt, ikke noe vits i å bruke krefter på å sprette forbi. Jeg vet at feltet vil spre seg når vi kommer høyere opp og da er det lettere å finne sitt eget tempo, så jeg stresser ikke.

Videre gjennom et fantastisk landskap!

Morgentimene flyr og vi løper i fantastisk alpelandskap. Luften blir tynnere og tynnere og vi passerer Brevent på ca 2461 m før vi begynner å løpe nedover igjen, delvis på snø, delvis på fine fjellstier og gjennom steinur. Steinbukker, typisk for området, spretter forbi oss på stien og et sus går gjennom alle løpere. Flott!

Det går lekende lett og jeg koser meg. «Surfer» på skoene ned alle snøfelt og spretter bortover fjellstiene. Ler av alle løpere som tilsynelatende IKKE har løpt på snø før. De sklir, tryner og ser ut som «Bambi på isen». Det står sikkerhetsvakter og «Røde kors» personal der hvor terrenget menes å være vanskelig, f eks utforløping på snø og steinur. Jeg ler litt når vaktene mener jeg burde være forsiktig, «be careful, difficult!». Dette er jo bare morsomt! Klokken er kanskje 07.00, vi løper på over 2000 meters høyde og temperaturen er over 20 grader allerede.

Varmer og varmere…

Timene flyr og vi passerer 15, 20, 25, 30, 35 km. Nå begynner det å bli skikkelig varmt og solen står på sitt høyeste midt på himmelen. Jeg veit at jeg ikke fungerer særlig godt i varmen, hater egentlig syden, liker heller å løpe i 15 grader og duskregn…så jeg er litt bekymret hvordan kroppen min vil takle dette. Til tross for at vi beveger oss mellom 1500-2500 m over havet hele tiden så er det opp mot 30 grader og stekende hett, ikke et vindpust.

Hittil har det gått lekende lett og jeg har ikke presset i det hele tatt, bare kost meg og funnet flyten – «Runners high»!

Jeg har spist godt underveis. Det er flere matstasjoner langs løypa i tillegg til at du løper med sekk med drikke + energibarer og gel’er (en slags flytende energigel som også inneholder salter).

Til tross for at vi nå har holdt på mange timer og det er ekstremt varmt så går det veldig bra. Mellom 35-40 km går vi oppover en trang dal og skal over et pass på ca 2000 m. Vi går midt i solsteiken, det er ekstremt varmt og ikke noe sted å gjemme seg fra sola.  Nå begynner mange å slite med varmen, inkludert meg selv. Tempoet går ned på mange, men jeg går egentlig i mitt vante tempo til tross for varmen og passerer mange oppover lia.

Nå ligger jeg på plass 10-12 av alle damer (ca 70 startende) og ca 170 totalt (av 1000 startende). I kjent stil har jeg avansert i feltet og har en positiv splitt (dvs er treig i starten, men blir bare raskere og raskere utover i løpet).

Kroppen protesterer mer og mer

Jeg begynner nå å kjenne av de første tegnene til dehydrering – hodepine, tørste, kvalme. Jeg drikker det jeg klarer oppover lia, men er tom for sportsdrikk. Tenker at jeg klarer meg på vann og gel siden det på toppen, etter ca 40 km, er en matstasjon hvor jeg kan fylle på med både sportsdrikke og mat. Spiser et par gel’er for å få i meg energi og litt salter. Stopper ved hver eneste fjellbekk og kjøler ned hode, ansikt og nakke i likhet med alle andre løpere rundt meg. «Hot» er et ord som gjentas hver gang jeg passerer noen.

Passet er langt og bratt og vi bruker sikkert et par timer i solsteiken for å komme oss på toppen. Fremme ved matstasjonen ved Emosson prøver jeg å fylle på med mat og drikke, men nå er jeg såpass kvalm at det er vanskelig å få ned så mye. Prøver med cola, vann, salte kjeks og banan. Jeg fyller på flaskene mine med vann og sportsdrikk og tenker at jeg skal drikke det jeg kan videre i løypa. Tar også med meg litt salte kjeks i sekken og noen loffskiver. Løper videre og kort etter begynner jeg å få opp det lille jeg har drukket og spist…og så fortsetter det nedover mot 55 km.

Jeg prøver å gire ned tempoet, drikker små små klunker hele tiden, men alt kommer bare i retur. Det blir slitsomme 15 km ned mot neste matstasjon med mange stopper, oppkast og trøstende ord fra forbipasserende løpere. Mange stopper og tilbyr hjelp, drikke, mat etc…de har vært der før og skjønner hvordan jeg har det. «Can I help you?», «Can I give you something?»…på gebrokken franskengelsk.

Fra begeistring til fortvilelse

Storslagen natur blir mindre storslagen og jeg må bare konsentrere meg om å komme meg videre. Ved 55 km og ca 4000 høydemeter tilbakelagt blir jeg møtt av Anja, min medreisende venninne, som er der for å heie meg fram.

Nå gråter jeg og er skikkelig fortvilet…kroppen er tipp topp og fungerer fint, men jeg klarer ikke å holde på mat eller drikke.

Det er skikkelig varmt og til og med de som står og heier syns det er ubehagelig varmt der de står i ro.

Jeg bestemmer meg for å prøve å ta en liten pause ved matstasjonen og Anja i håp om å kunne få i meg væske og kanskje litt mat som jeg får beholde…men kroppen vil ikke holde på noe. Alt bare kommer opp igjen.

En fransk løper som ligger halvt besvimt ved siden av meg tipser om at sitronbåter + salt + vann er tingen om man er kvalm og kaster opp. Tanken på en sur sitron gjør meg bare enda kvalmere…så det blir ved bare tanken. Etter ca 1 time prøver jeg å gå videre, nå sammen med Anja, i håp om at det kanskje går seg til bare jeg kommer igang igjen.

Resignasjon og skuffelse

Men har det gått så langt så er det vanskelig å snu. Jeg bare kaster opp, sjangler og må stoppe hele tiden. Blir tatt vare på av «the medical team» som tar alle slags prøver, gir meg piller for å stoppe mer oppkast og får streng beskjed om å drikke 1,5 lit med vann i små porsjoner – «drink like a baby». Jeg innser at jeg ikke vil klare å komme meg videre i den tilstanden…heller ikke legen lot meg løpe videre.

Skikkelig skuffet og lei meg. Blir trøstet av mange løpere som passerer og skal videre.

Skuffet over å ikke kunne fullføre, skuffet over å ikke få oppleve siste del av løypa, skuffet over meg selv som gjør en sånn amatørtabbe – har tross alt vært igjennom dette mange ganger før, også i varme…»hvorfor gjorde jeg ikke slik og sånn», «hvorfor tok jeg ikke med salttabletter», «hvorfor fylte jeg ikke på med mer sportsdrikk og vann helt fra starten av», «hvorfor stoppet jeg ikke når jeg begynte å kjenne det for å prøve å roe ned og fylle på med væske»…lett å være etterpåklok. Skuffet over å skuffe andre…

Mange jeg kjenner har høye forventninger, kanskje mest grunnet tidligere prestasjoner og det at jeg gjort lignende ting mange ganger før – dette burde jeg jo klare! Har jo også lagt litt press på meg selv i det siste med blogginnlegg på jobb, artikkel i Finansavisen…etc etc…lista var høy, og det kan jo på en måte føles som at jeg skuffet noen.

Fra negativitet til mestring!

Men jeg velger å ikke tenke slik! Dette gjør jeg bare for meg selv, fordi jeg vil, for opplevelsen, for mestringsfølelsen, fordi jeg veit jeg klarer det. Men denne gangen tok varmen meg mer enn jeg var forberedt på.

«If you try anything, if you try to loose weight, or to improve yourself, or to love, or to make the world a better place, you have already achieved something wonderful, before you even begin. Forget failure. If things don’t work out the way you want, hold your head up high and be proud! And try again. And again. And again!»

Retter blikket fremover!

Jeg kommer tilbake neste år! Uten tvil! Håper da på 15 grader, sol  og litt skarp svalende fjelluft – da har jeg det tipp topp :). Er jo tross alt fra Norrland (Nordsverige)!

Men før den tid skal selvfølgelig flere løp forseres for å plukke med meg flere storslagne opplevelser. Neste løp blir Tromsø Skyrace (50 km og 4600 høydemeter) 6.august og Stranda Fjord Trail Race (30 km og 3000 høydemeter) 20. august for å nevne noen.

Skal bare ha litt ferie først! 🙂 Tar selvfølgelig med løpesko…ellers blir jeg nok kastet ut av huset fordi jeg blir så utrivelig å være sammen med  😉

Hilsen Benita

Takk Benita!

Vi på Gnist synes Benita er utrolig tøff! Hun er helt rå som melder seg på noe slikt, og vi er imponert over at hun deler sine erfaringer, også når det ikke går helt etter planen. Vi håper dette kan inspirere mange. Selv om målet ikke er ultramaraton, så er det viktig å finne en aktivitetsform du trives med. Noe som gir deg flotte opplevelser og mestring! Vi er også imponert over hvordan Benita takler skuffelse; hun snur de negative tankene, retter blikket fremover og går på videre.

Lik saken på facebooksiden vår om du vil gi Benita en klapp på skulderen!

https://www.facebook.com/plugins/post.php?href=https%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Fgnistrende%2Fposts%2F1226022007407893&width=500

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: